Høstens historier om musikkstedene Pavarotti og Vagabond, som har fått en håndfull naboer og kommunen på nakken fordi de arrangerer konserter og lager lyd i sentrum, har satt fokus på konsertarrangørenes levekår i Drammen. Etter at Buddy gikk konkurs for halvannet år siden, står Drammen igjen uten scener i det såkalte mellomsjiktet – spillesteder med en kapasitet på om lag 100-350 publikummere (sett bort fra klubbscenen på Union).

Drammens Teater og Union Scene er på øverste nasjonalt nivå og tilpasset de produksjonene som har potensiale for å selge 500-1300 billetter – men ofte for stort og dyrt for musikken som kommersielt befinner seg et nivå lenger ned. Dette omfatter det store flertallet av norske band og det som er aktuelt å hente til Drammen av internasjonale artister, samt lokale talenter som trenger en lavterskel prøvescene, og deler av det frivillige amatørkulturlivet som setter opp forestillinger 1-2 ganger i året. Dette er ingen kritikk mot Drammen Scener. Det er bare sakens natur.

Det er også min erfaring at klubbscenene som lykkes med publikumsutvikling over tid er steder som også har ordinær drift utenom konserter og som lykkes med å bygge et miljø rundt musikken. Det er en av de viktigste grunnene til at eksempelvis Parkteatret og Blå har vært to av Oslos mest vellykkede helårsarrangører i mange år. I tillegg til å levere et fabelaktig og mangfoldig konsert- og kulturprogram så har de et etablert et levende og pulserende miljø og serveringstilbud som holder åpent hver dag hele året rundt.

Derfor ønsker vi i Miljøpartiet de Grønne å gi pubene og barene en håndsrekning og et lite puff for å hjelpe dem til å løfte konsertbyen Drammen. I motsetning til den vanskelige scenesituasjonen, så har Drammen anno 2019 et uteliv som det virkelig svinger av. Vi tror det kan ligge et stort potensial i å utnytte de etablerte miljøene på flere av utestedene som er egnet for å ha konserter i små og store formater – slik som for eksempel Olsen På Hjørnet i Mjøndalen, Dreggen i Svelvik og Papirhuset i Drammen.

Hvorfor gjøres da ikke dette allerede? Det ligger stor risiko for et utested i å «ofre» ordinær åpningstid til fordel for en konsert med billettsalg – hvor det i verste fall ikke kommer noen betalende publikummere. Eksempel: Et middels stort utested har omsetning opp mot 100 000,- en vanlig lørdag. De setter opp en konsert som ikke slår an publikumsmessig. Det selges kun 20-30 billetter. Inkludert servering lander kveldens omsetning på 30 000,-. Differansen til en vanlig, åpen kveld tilsvarer dermed månedslønna til to av bartenderne.

Dette er et stort løft som ingen kan forvente at en ansvarlig driver skal ta over natta.

Derfor ønsker vi i MDG å lansere en støtteordning hvor alle private aktører som arrangerer minst 10 konserter med billettsalg årlig i Nye Drammen kan søke på en støttesum på opp mot 10 000,- per konsert.

Søknadene behovsprøves slik at innvilget sum tilsvarer ca 25% av arrangementskostnadene for konsertserien man beskriver. Ordningen skal ha et skjema som ikke krever økonomisk spisskompetanse og er veldig enkelt å søke på. 50% av støtten betales ut forskuddsvis, og etter framlagt rapport og regnskap ved endt konsertserie utbetales resten, eventuelt justert dersom det ble store endringer fra opprinnelig planlagt program.

Et viktig søknadskriterium er at konsertene må ha billettsalg. Hensikten med dette vil være både å øke stedenes egeninntjening, samt å endre publikums forventninger til kultur som produkt. Det er ikke gratis å produsere kultur, og det bør heller ikke være gratis å oppleve all kultur. Alle tjener på at folk venner seg til å betale en forholdsmessig riktig pris for kunstneriske opplevelser.

Støtteordningen vil åpne for at man fortsatt kan arrangere gratiskonserter, men det vil altså kun gis tilskudd til arrangementer med billettsalg.

En liten scene som har kostnader på ca 10 000,- per arrangement vil etter denne modellen kunne få utbetalt ca 2 500, per gang. Setter de opp én konsert hver fredag så vil de i løpet av et år kunne få utbetalt rundt 100 000,-.

Det monner.

Ved å opprette en slik støtteordning sender også kommunen et tydelig signal til staten om at man ønsker å satse på helårsarrangører i Drammen. Det bidrar gjerne til å utløse større midler fra Norsk Kulturråds støtteordninger. Et relevant eksempel er Fossekleiva Kultursenter som fikk utløst millionstøtte fra Kulturrådet etter at Svelvik Kommune klinte til og økte sin kommunale støtte til kunstsenteret.

All forskning på konsertfeltet de siste årene i inn- og utland viser at man får svært mye igjen for pengene ved å putte offentlige midler inn i arrangørfeltet. Det gir musikere sterkere tilgang på oppdrag, publikumstilbudet lokalt styrkes, kulturlivet profesjonaliseres som næring, og det skaper en hel del andre ringvirkninger.

Arrangørstøtte gir value for money.

Vi i MDG ønsker ikke at det offentlige skal være en permanent krykke for kommersielle kulturtilbud. Derfor ser vi for oss denne ordningen som en tidsbegrenset vitamininnsprøytning og oppstartshjelp for de aktørene som ønsker å satse på å ta et løft som helårsarrangører. Over tid må man kunne vise til en publikumsutvikling for å fortjene livets rett.

Men for å gi Nye Drammen det konserttilbudet publikum og musikere fortjener, så må kommunen ta det første løftet. Det vil vi i MDG prioritere høyt dersom vi får velgernes tillit til høsten.